Ja, nå er det tre uker igjen til vi drar. Foreløpig er ikke temperaturen spesielt skremmende.
Temperaturene nå kl 09:00er:
Burgos (859 moh) 14°C halvskyet - dagens max blir 17°C
León (837 moh) 13°C sol/regnbyger - dagens max 15°C
og
Sandnes (0 moh) 15°C sol! - dagens max 20°C !
Det er fine vandretemperaturer akkurat nå, så får vi se.
España en mi corazón:
Spania i mitt hjerte:
En mi corazón,
España, te miro,
y el eco llevará de mi canción
a España en un suspiro.
I mitt hjerte
Spania. ser jeg deg
og gjenlyden vil bære fra min sang
til Spania med et sukk.
Dette er avslutningen av "Suspiros de España", en "paso doble" av Antonio Álvarez Alonso, skrevet i 1902.
(Dvs. det er avslutningen av originalversjonen, det skal ha dukket opp to tekstversjoner til av denne pasodoblen).
En skulle tro at denne sangen som lukter sterkt militært (noe den faktisk opprinnelig var, en marsj til det Kongelige Infanteri) og som med sitt sterke nasjonalinnhold appellerte sterkt til menn i uniform og solbriller, generaler, falangister og dess like og ble spilt for å styrke nasjonalitetsfølelsen og oppslutningen under diktaturet.
Men saken er den at den er mest kjent for sin bruk av spanjoler i eksil nettopp fra Franco-regimet. Spanjoler som lengter tilbake til sitt land!
Derfor er den spiselig, derfor kan den stå som et symbol for en slags lengsel til Spania som jeg sjøl ofte føler!
Så, hva er det som er så fascinerende med dette landet?
Et land?
Spania?
Nei, sier noen, det er heller en samling regioner som av historiske årsaker er mer eller mindre tilfeldig knyttet sammen.
Landet ikke engang en egen nasjonalsang!
Hva?
Jo, de har noe de spiller ved visse offentlige anledninger og landskamper og sånt: "Marcha Real" - Kongelig marsj.
Men en sang skal jo ha en tekst, og det har den ikke!
De har prøvd å få til en tekst det kan være en consensus om, men de har ikke fått det til!
(Det skal for øvrig være tre andre land i verden som har nasjonalsang uten tekst, men hvilke vet jeg ikke)
Altså ingen nasjonalsang, og heller ingen regjering for tiden, kun et forretningsministerium med høyrepartiet PP (Partido Popular) ved roret med begrensede fullmakter. I nesten er halvt år nå er det blitt forhandlet om "La Investidura" - regjeringsinnsettelsen, men de har ikke kommet til noen enighet, så det blir nyvalg i sommer.
Regionfølelsen står ofte sterke enn nasjonalfølelsen, spesielt i Katalonia og delvis også i "Baskerland" er det sterke krefter for løsrivelse.
Jeg selv vil gjerne beholde landet samlet ikke bare fordi jeg er glad i heile landet, selv om Barcelona er min favorittby og Barça er mitt lag, men også fordi jeg tror folks muligheter til å kjempe seg til bedre levekår er bedre i et samlet land. En eventuell løsrivelse vil, slik det ser ut i dag bare skifte ut Herrer i Madrid, med andre Herrer i andre storbyer, i Katalonias tilfelles, Barcelona, selvfølgelig.
Spania er et land av kontraster, også historisk sett. Århundret etter at de gjenoppdaget Amerika, ble til en gullalder for landet, Det ble samlet inn rikdommer og materielle goder, noen sier plyndret,som ble sendt til Spania. Denne rikdommen ble riktignok ikke alle til del, da den ble fordelt slik at den havnet på få hender, hender som blei rikere og rikere, uten at "folket" fikk noen vesentlig framgang i sin livssituasjon.
Kirken var også en av disse hendene, Kirken hadde mange hender, Noen av disse arbeidet i tråd med god katolsk tro med å hjelpe de nødstilte, fattige og syke, men de største hendene var nok opptatt med å få grafset til seg sitt.
Kirken har altså hatt dikotomisert funksjon, på den ene siden bærer av Gud Ord, etterfølger av disiplene, trøstende, opplysende, lindrende og tilgivende i sine tjenester, på den andre siden var prestene for det meste fra av adelsklassen og for adelsklassen og har stått "på den andre siden" i konfliktene mellom Herre og Undersått.
Dagens kirke blir finansiert av mange kilder. Den får fra staten et årlig tilskudd tilsvarende €260 (2013-tall) fra hver person bosatt i landet, enten de er katolske eller ikke.
Gaver, kollekt og inntekter fra Kirkens eiendommer er andre viktige inntektskilder.
Når vi går veien slår det oss fort hvor svære kirker vi kommer over, også i ganske små landsbyer. Inne er de alle rikelig utstyrt med kunst og andre skatter. Den rikdom som her er samlet gir isolert sett en stor estetisk opplevelse, men tanken om kontrasten til de forhold befolkningen har levd og delvis nå også lever under, er ikke til å unngå!
Disse tankene slår oss kanskje mest når vi kommer ut av kirken igjen, mens vi er der inne, er vi vel mest opptatt å fornemme den ro og stillhet som slike kirker byr på, og gjerne noen private stille tanker.
Kontraster!
Etter en storhetstid falt landet sammen fra å være en verdensmakt, både politisk, økonomisk, kulturelt ja til og med et foregangsland og utvikler av moderne sjakk(!), til å bli et bakgårdsland i Europa.
Landet har hatt sine tider med kraftige arbeiderbevegelser og vi kan vel bruke ordet "klassekamper" og vi kan se på republikken fra 1936-39 som et interessant politisk forsøk, da arbeiderne ved sine organisasjoner hadde makten, en noe komplisert blanding av sosialister, kommunister, anarkister og "vanlige" radikale republikanere. Det oppsto nok for store motsetninger til at samarbeidet kunne lykkes skikkelig, og det blei jo motarbeidet fra borgerskap og kirke. Det endte jo med at Franco etter en blodig borgerkrig drepte det republikanske forsøket i 1939 og innførte et hardt diktatur, uten det det hjalp folk noe særlig, for å ironisere litt.
Vel, de siste 40 årene har landet hatt et noenlunde stabilt demokrati, med en konge med varierende popularitet. Sterkest sto han da han sto fram og talte demokratiets sak i et noe tragikomisk kupp i nasjonalforsamling "Cortes" i 23.februar 1981, svakest rett før han overlot tronen til sin sønn, da han hadde gjort en del tåpelige ting.
Den nye kongen har ikke rukket å påføre seg skår i populariteten, men en kan ikke si at holdningen til kongedømmet er stigende.
Nå venter de på nyvalg, så får vi håpe at en regjering blir opprettet og at det ikke ender i mere kaos. Da kan vi, med historien som bakgrunn begynne å frykte at en eller annen ser på seg selv som en ny "sterkmann" og begynner å få fikse idéer.
Til slutt i denne mer politiske delen må jeg nevne at etter at landet traff bunnen under Franco, så har de økonomiske forholdene bedret seg fra 1990 årene og utover. Medlemskap i EU (og ikke ta det som et innlegg i vår en EU debatt), innføring av Euro har blitt trukket fram som positivt både for land og folk. Sommer-OL i Barcelona 1992 ga også en oppblomstring.
Den forrige finanskrisen ga dessverre en ny knekk, som landet strever med å komme over og sliter blant annet med en stor arbeidsledighet.
Vel, sier du nok, det var sukkene (los suspiros),
Hvor er fascinasjonen eller "el amor"?
Jo, den begynte tidlig.
Sommer, sol, strand og sangría?
Vel, må innrømme jeg har vært innom der også, men det begynte lenge før det.
Men som enhver kjærlighet, det er noe eterisk, ikke så lett å gripe, eller begripe.
Var det landet, folket, skikkene, språket, dansene, musikken eller Don Quijote eller Zorro? Nei, "Z" holdt til i California, og Don Quijote var vel en skrulling.
Men språket fascinerte. Folk som i filmene gikk rundt og sa ¡Hombre!, ¡Caramba! og sånt, sterkere ord var det vel ikke, virket tøffe.
Jeg prøvde å tilegne meg noe av språket, noen gloser og fraser, men det blei ikke før jeg tok spansk som fag på universitetet at det blei "svung" på det.
I mellomtiden hadde jeg, trass advarsler fra både foreldre og kamerater lurt meg ned til Spania på en såkalt Sydentur. Kameratene protesterte fordi det var politisk ukorrekt og en støtte til Franco-diktaturet , foreldrene fordi de var redd for at jeg skulle gjøre noe dumt og havne i en av Francos celler. Langt hår og skjegg og ellers en raddis kunne i tillegg virke provoserende, mente de.
Vel, det skjedde ingenting av det slaget, og den evinnelige diskusjonen om hvordan en best skal "straffe" et land en ikke liker politisk, den lar jeg ligge.
Etter hvert gikk jeg bort fra badestrendene og reiste inn i landet, vekk fra det oppkonstruerte turist-Spania til det virkelige Spania, som jeg sa den gang. Den gang som nå, et helt annet sted, men hvor grensene der går, det er ikke godt å si. Til og med Caminoen er på sitt vis et slags turistsamfunn, som om det er et helt annet liv. Det er heller ikke et liv den vanlige spanjol lever, selv om mange av dem har gått til Santiago og kjenner til det.
Men ved å reise rundt i Spania med buss og tog, overnatte på billige små steder, ofte private hjem, fikk jeg et bedre inntrykk av deres hverdag. En lærpose med vin i togkupéen gjør underverker når det gjelder å på praten i gang. Du byr på vin, noen på brød og andre på spekepølser osv, det blir det god stemning av!
Sånn sett har jeg vært over det beste av landet, selv om det er kvite flekker. De opplevelsene jeg hadde de to somrene i studietiden har satt varige spor og gitt en evig kjærlighet til landet.
På den måten tenker jeg ofte på det med et sukk.
I mellomtiden leser jeg en del spansk litteratur, spiller noe spansk musikk, følger litt med og leser "El País" og "Mundo deportivo" på nettet og planlegger neste tur.
I dag hadde vi albondigas (spanske kjøttboller) til middag, men det var tilfeldig og heller ikke min idé!
.jpg)
