På Castillas marker

Det er snart bare 5 uker til vi reiser til Burgos for å fortsette Pilegrimsvandringen, så det er vel på tide å starte opp en ny blogg.

Men først litt poesi:

Campo de Castilla (1912)

Caminante, son tus huellas

el camino y nada mas;

caminante, no hay camino,

se hace camino al andar.

Al andar se hace camino,

y al volver la vista atrás

se ve la senda que nunca

se ha de volver de pisar.

Caminante, no hay camino,

sino estelas en la mar.

Den norske versjonen må bli sånn noenlunde slik:

Vandrer, det er dine fotspor

som er veien og ikke noe mer;

vandrer, det fins ingen vei,

veien blir til ved å gå.

Ved å gå blir veien til,

og ved å se seg tilbake,

vises stien som aldri

igjen skal blir tråkket på.

Vandrer, det fins ingen vei,

men derimot kjølvann i havet.

Dette verset er del XXIX av det større diktet "Proverbios y cantares" (Ordspråk og viser) som ble utgitt i diktsamlingen "Campos de Castilla" (Castillas Marker) (1912) av Antonio Machado (26 Juli 1875 – 22 Februar 1939).

Jeg liker dette lille verset selv om det er blitt utbrukt og misbrukt av atskillige seminarledere og bedriftsledere som i mangel av gode planer og strategier har uttalt "veien får bli til mens vi går"-  

Jeg ble første gang kjent med diktet tidlig på 70 tallet da jeg skaffet meg noen album av visesangeren Paco Ibáñez som tolket spanske lyrikere. Deri  blant deler av "Proverbios y cantares".

Det passet, syns jeg å begynne denne bloggen med dette verset, ikke først også fremst fordi hele diktsamlingen er en slags hyllest til Castillas Marker, marker som vi skal vandre gjennom fra Burgos til León, men ikke minst da det med få ord beskriver opplevelsen av å gå "Caminoen".

Hva er det du sier?  Ingen vei?

Er det noe det er snakk om på Pilegrimsvandring til Santiago de Compostela så er det at det både er et mål og en tydelig og klar vei.

Alle som har gått "Caminoen" eller deler av den vet at ruten er veldig godt merket og at det nesten er umulig å gå feil. Joda, det skjer enkelte ganger hvis pilegrimen er for opptatt med sitt indre og overser merker, som vanligvis er tydelige gule piler, da får vi andre vandrerne som oftest disse "villfarne" på rett vei igjen ved å rope eller bruke en dommerfløyte. Noen ganger i litt større byer der det finnes en vrimmel med all slags merker, kan "caminomerkene" komme litt bort, men det blir sjelden noe problem.

Nei, Veien er tydelig merket, men hva så med det tullet at det fins ingen vei?

Jo, vi vet hvor vi skal gå og sånn noenlunde når vi skal komme fram på dagens etappe, men det er alt!

Vi vet ikke hva som vil skje, hva vi vil oppleve, hvem vi vil treffe på, hva som skjer med oss selv, hvilke tanker som faller inn, er det noe som fører til at vi forandrer oss og mange andre spørsmål.

Vi kaster oss inn i det ukjente og vet ikke hvordan vi er når vi kommer ut på andre siden.

Det er ingen hemmelighet at stillhet blir en god del av vandringen. Ikke nødvendigvis fordi vi søker en slags eremittisk ensomhet på vår vei, men etter hvert som kilometerne passeres så går en kanskje mer og mer inn i seg selv, selv om deler av vandringen kan bli veldig sosial.

Når du ser deg tilbake, og mange ganger kan du se rett så langt der veien går beint eller i slynger og kan ses i flere kilometer i et forholdsvis åpent landskap. Det du ser når du ser deg tilbake, er nå kjente opplevelser og erfaringer og lærdom som du ikke skal vende tilbake til, mens veien fram er et nytt ukjent lende med andre opplevelser du ikke vet noe om enda.

På vei til Santo Domingo de la Calzada, La Rioja, oktober 2014.

Det er viktig å ta vare på opplevelsene, minnene, tankene og alt det som opptar en under vandringen, eller går det som med kjølvannet etter båten. Det skvulper og lager litt bølger, men etter kort tid er alt borte!