La meg bare si det med en gang, det blei den lengste, hardeste og kjedeligste etappen på årets caminovandring. Faktisk den kjedeligste etappen på alle våre tilbakelagte etapper. (28, om jeg har talt rett.
Jeg har hørt om pilegrimer som jukser litt og hopper over noen av disse etappene fra Burgos til León, mest på grunn av sin ensformighet, men det føles ikke riktig. Selv en etappe som denne har sin verdi, sin egen opplevelse og gir sin erfaring.
Jeg har hørt om pilegrimer som jukser litt og hopper over noen av disse etappene fra Burgos til León, mest på grunn av sin ensformighet, men det føles ikke riktig. Selv en etappe som denne har sin verdi, sin egen opplevelse og gir sin erfaring.
Etappen ble vel også den varmeste med temperaturer på 32°C det meste av ettermiddagen. Den er i utgangspunktet på 26,8 km , men vi dvs. jeg hadde forlenget den med 3,2 km til 30km, pga overnattingen.
***
Vi måtte opp tidlig, kl 05:30. Frokost 06:00 og var på veien før 07:30.
(Har jeg notert).
Vi måtte opp tidlig, kl 05:30. Frokost 06:00 og var på veien før 07:30.
(Har jeg notert).
Bildet nedenfor ble tatt 07:20
 |
| "Cuando las golondrinas vuelen bajo, anuncian tormenta" Spørsmålet var om disse svalene fløy lavt eller høyt eller sånn midt i mellom?! |
 |
| Hostal Hs* El Corte, avgang 07:30 |
så på vei ut av Carrión de los Condes.
..og over elva "Río Carrión etter ca 500m.
Ved et veivalg?
Etter en kilometer, Monasterio de San Zoilo, som nå til dags også er hotell, Hotel Real Monasterio de Zoilo, H****.
Opprinnelig bygget allerede i 948, restaurert i 1276 og rekonstruert i 1392.
 |
| Denne steinen indikerer en alternativ rute, langs hovedveien ser det ut til, men den kan ikke være noe annet enn en omvei... |
Etter en drøy time og 4,8 km er vi ved ruinene til Abadía de Santa María de Benevívere, bygget 1169 (Delvis skjult bak trærne.)
Ny "stein", som denne gangen annonserer "Vía Aquitana" en 12 km strekning med original (romersk) trasé.
Veidekket nok modernisert, det lignet for det meste på ekte norsk grus.
 |
| Denne steinen dukker opp etter 4,7 km vandring |
 |
| Samme sted, annen retning. |
Det er vel på tide, eller faktisk for seint hvis du er ute å går, å gjøre oppmerksom på at det verken er mat eller drikke å få kjøpt før du er i Calzadilla de la Cueca. Det er en strekning på 17.1 km!
Å gå 17,1 km i denne varmen uten tilførsel av mat og væske er galskap.
Du må pakke niste!
Vi hadde kjøpt oss hver vår bocadillo de jamón serrano og 3 liter vann tildeling for denne strekningen. Vannet blei jo kroppsvarmt i denne heten, det det gjorde nytten underveis. Vi skiftet vannet ut med nytt kaldt hver gang vi fikk sjansen, men her ikke før etter å ha vandret 17.1 km.
Et utdrag fra direkterapporten samme kveld:
"Den der strekingen er vel den hardeste og kjedeligste vi har gått på Caminoen. Landskapet uten variasjon. Veien er bein, dekket er grus og solen....
Den stakk deg i bakhodet på heile etappen.
 |
| Det er ikke stigningene som gjør etappen så hard, opp til Calzadilla de la Cueza stiger veien knapt 60m på de 17 km-ene. |
På denne strekningen er det satt opp tre ubemannede rasteplasser. De er uten forsyninger av mat og drikke. Heller ikke "privat enterprise" eller stands, som vi opplever å møte noen steder på veien.
 |
Den første av disse rasteplassene er ved "Fuente del Hospitalejo" etter ca 7 km.
Men den var liten og stappa med folk, dessuten var det kanskje litt tidlige med lunch.
|
 |
Noen pilegrimer tok "en spansk en" og utførte store deler av denne etappen med hestedrosje.
***
Det sies at å vandre ute i ødemarka for lenge uten vann og mat kan føre til hallusinasjoner:
|
***
Men så, etter å ha oversett rasteplass nr 2 , ble det medbrakt lunch på oss ved den tredje. Klokken var 11:00, vi hadde gått ca 12 kilometer !
Rundt oss satt, hang eller lå pilegrimer. Mange var slitne, men de fleste ved godt humør, en smule galgenhumor og bønn til sine føtter om "a few more miles" var å høre.
Dette var for øvrig siste gang vi så skottene fra Dubai, vi hørte senere at de sleit og avslutta dagens etappe ved nærmeste by.
Ut på veien sammen med flere andre pilegrimer. En kort lunch med medbrakt baguette, noe preget av flere timer i en varm ryggsekk og en ditto porsjon med vann gjorde underverker. Dessuten var det bare 5-6 km igjen av denne romerveien.
I'm gonna pack up my suitcase
Put my misery inside
Throw in a bit of pain and trouble
And that's the road I'll ride
Put my misery inside
Throw in a bit of pain and trouble
And that's the road I'll ride
Fra "A Hard Road" (1967) av John Mayall.
Det var med en viss lettelse vi skred den lille bakken ned mot Calzadilla.
 |
Calzadilla de la Cueza (52 "sjele" i 2012) etter 17 kilometers vandring i ødemarken.
***
|
 |
| Nye slitne og varme pilegrimer på vei ned mot landsbyen. |
 |
En halvtimes pause og et godt møte med deilig kaldt vann!
Den verste delen av dagens lange etappe var unnagjort.
***
|
Et veivalg 1 km (totalt 18 km) etter Calzadilla. Vi ønsket ikke å gjøre noe "stunt" på dette tidspunktet og valgte den strakeste ruten, langs landeveien.
Det viste seg å være et behagelig alternativ, godt skjermet fra vei og biler,
..og med etter forholdene ganske varierte omgivelser.
Noen steder kom landeveien litt tettere på, men det var liten trafikk
Ledigos (64 innb 2015) etter 23,1 km
Pausene kom tett på slutten av dagen.
Terradillos de Templarios (78 innb. 2012) etter 26,8 km
 |
| Siste pause hos "Jacques de Molay" med den der vanlige svarte drikken |
På vei ut på de siste 3,2 km
Åh, den siste lille biten virket mye lengre enn vi skulle tro. Attpå til var det provoserende nok lagt inn ei bratt kneik like før mål, Sikkert ikke rare greiene, men det føltes slik der og da.
Men så endelig inn i Moratinos etter 30 km og ca 9 timer på veien.
Hostal Moratinos har et "Albergue" i tillegg til et "hostal".
Byen har 60 innbyggere (2015-tall), men hotellsjefen dreiv på med
tilvekst. To små og en på gang så det ut til.
 |
Jeg noterte følgende i mitt direktereferat om kvelden:
Vi er innlosjert på Hostal Hs** Moratinos med bra rom, god kjøling men middagen var
"Not specifically too good".
Å ha ei serveringsjente som ikke engang klarte å bruke en flaskeåpner eller visste at til suppe bruker man ei skei og ellers måtte gå og spørre heletiden gjorde ikke opplevelsen større.
Den stakkars jenta var tydeligvis under opplæring, og med tett oppfølging kan dette gå bra!
Vi måtte bare smile av dette.
En lang dag, også tidsmessig var brakt til ende.
|
På denne turen hadde jeg med to typer sko. Gore-tex,lave gåsko, som de til venstre, som Ingeleiv gikk på heile tida og en lettere joggesko til bruk i godt vær.
De siste er veldig gode på fast underlag, som asfalt og hard grus, når det ikke regner, men er uegnet da mye av underlaget her var ganske steinet og ujevnt. Da sålen på joggeskoene var ganske tynn og myk,og selv om den ga god "oppsprett" på hardt underlag så kjente jeg hver stein på et mer knudrete underlag.
Mine føtter var for første (og eneste) gang i ulage da vi kom inn.
Behandling måtte til!
Neste gang er det bare gore-tex lave gåsko som gjelder!
De siste er veldig gode på fast underlag, som asfalt og hard grus, når det ikke regner, men er uegnet da mye av underlaget her var ganske steinet og ujevnt. Da sålen på joggeskoene var ganske tynn og myk,og selv om den ga god "oppsprett" på hardt underlag så kjente jeg hver stein på et mer knudrete underlag.
Mine føtter var for første (og eneste) gang i ulage da vi kom inn.
Behandling måtte til!
Neste gang er det bare gore-tex lave gåsko som gjelder!
***
Til slutt:
Enten så lurte de der svalene oss, eller så fløy de ikke lavt likevel!
Det kom ikke noe uvær, ikke så mye som en dråpe regn.
Til slutt:
Enten så lurte de der svalene oss, eller så fløy de ikke lavt likevel!
Det kom ikke noe uvær, ikke så mye som en dråpe regn.
En pilegrimsvandring skal vel være en slags botsøvelse, så dette var vel bare helt riktig?
SvarSlett